Aaaaaargh!

Jeg er ikke lenger meg. Jeg er hun som snart skal føde. Og jeg holder på å bli rape gal! Man kan ikke lenger snakke med meg om andre ting enn fødsel, uansett hvor hardt jeg prøver å vri samtalen over på andre ting. Selvfølgelig gleder jeg meg. Men jeg blir en smule lei når alt dreier seg om dette ene temaet.

“Er det mange dager igjen nå?” Nøyaktig én dag mindre enn det var i går…

Sove på dagtid kan jeg bare glemme. Man kan ikke gi seg om jeg ikke svarer telefonen da. “Det kan jo hende hun er i fødsel! Da ringer vi til hun svarer.” Å gå ut av huset kan jeg nesten også bare glemme. Jeg skal ikke ha noe annet liv enn å sitte hjemme og ruge. Sitte hjemme og være telefonvakt for de som for hundrende gang den dagen skal høre om jeg begynner å bli dårlig.

“Tar hun ikke telefonen nå, venter vi en time eller to, så ringer vi igjen. Og svarer hun ikke da, ringer vi fødeavdelingen!” Jeg sto på crossbanen, for faen!!!!! Litt vanskelig å høre telefonen da. Eller i det hele tatt ha i tankene at jeg må huske å passe telefonen hele tiden. Det er lenge siden jeg har vært så irritert som jeg er i dag.

Jeg har sagt at jeg skal si ifra når det begynner å skje noe. Akkurat det er nå oppe til ny vurdering. Kanskje jeg bare gir faen. Når jeg er i fødsel har jeg uansett annet å gjøre enn å svare telefonen. Og det har mannen og. Når man er så ivrig nå – hvordan blir det da hvis jeg sier at nå er jeg på vei til sykehuset, proppfull av rier? Kanskje jeg bare venter til det er over, og sender ut en tekstmelding med “det ble en så-og-så-stor baby av noe slag”. Og er dere riktig heldige følger det kanskje med et bilde av det lille vidunderet.

Jeg må få ut den ungen før jeg kverker noen….!!!

Fjasbok

Jeg skulle legge en annen epost adresse til facebook kontoen min tidligere i dag. Siden det uansett er den jeg bruker mest, regnet jeg med at det var rimelig fort gjort. Det viste seg å være litt av et prosjekt. Min epost adresse var nemlig allerede i bruk.

- Men jeg har ikke fått noen varsler om noe som helst. Jeg bruker jo den eposten hele tiden..

- Det er fort gjort å endre innstillingene, slik at ingen varsler kommer opp, vet du.

Etter litt søking viste det seg å være sant. En norsk mann hadde opprettet en profil ved hjelp av min epost adresse. Et par mailer fram og tilbake til facebook ga ikke akkurat oppløftende resultater. Svaret fra facebook var at min epost adresse var verifisert og i bruk av denne personen, så de så ikke problemet mitt. Og om jeg kunne logge meg inn på min egen profil med mitt eget brukernavn, var alt i orden. Hva faen?

Av og til skulle jeg ønske at jeg var litt mer skurk. Med hjertet i halsen skrev jeg inn den epost adressen denne mannen hadde tatt i bruk, og ba om å få tilsendt nytt passord. Til MIN epost, faktisk. Facebook var ikke overbevist om at jeg var denne personen (Mhm? Men han kunne godt være meg?), så jeg måtte trykke både her og der for å bekrefte at jeg er meg og at jeg hadde visse rettigheter her.. Det nye passordet kom, og jeg fikk logget meg på denne fremmede profilen. Jeg skummet bare raskt igjennom det jeg fant, for jeg var jo ute på ulovlige områder. Fort ut igjen! Hva om jeg får trøbbel for å snoke på andres profiler? Jeg er helt håpløs. Jeg ser det. Noen bruker det som er mitt, og jeg har noia for å bli uglesett?

- Hadde dere noen felles venner? Hva sto det? Hvor var han fra?

- Eh.. Jeg vet vel ikke. Jeg logga jo ut igjen like fort. Hva om noen oppdaga at jeg var pålogga der?

- Du, altså….

Jeg skal øve meg på å være slem, skal jeg! Jeg skal være tøffere enn toget og gi blaffen i om jeg av og til må være litt kriminell! Jeg starter nå!

Rapportering og enda flere eposter til facebook… Nå tror jeg at profilen denne mannen brukte er borte. Og jeg håper den forblir borte. Det hadde vært greit om jeg selv også kunne få bruke min egen epost adresse, liksom.

En krone her og en krone der

Lille-onkel-skrue er meget fornøyd med sin investering.

Kapitalisten har gått forran som et godt eksempel, så nå har storebror bestemt seg. Han skal også spare til egen scooter! Han har aldri vært noen ivrig sparer. Mens minsten sparte opp feriepenger gjennom en hel vinter, bare fnyste størstemann, og gikk på kiosken. Det svei litt når ferien kom, og han ikke hadde like mye penger som broren, selvfølgelig. Nå har pipa fått en helt annen lyd. Nå skal det spares. Jeg har aldri sett han så ivrig med sparebøssa før. Way to go!

Jeg tror det er viktig at de lærer at ingenting kommer gratis. Ting faller ikke bare ned fra himmelen, fordi man ønsker seg det. Og så er det noe med det, at når man har spart og brukt av sine egne penger, så tar man kanskje litt ekstra godt vare på det man har? Setter mer pris på det?

Mandagstema: Sirkulært

 

En veloppdragen mann husker selvfølgelig på viktige smøre-kvinner-dager, som valentinsdagen i forrige uke.

Smelt altså! At han av og til kan være skikkelig teit blir glemt det øyeblikket han kommer hjem med noe sånt.

 

 

Jeg ruger

Her en dag var jeg i knallform. Jeg fortalte lykkelig mine venninner at NÅ. Nå føler jeg meg sååå bra! Jeg hadde liksom kvikna skikkelig til, og var omtrent klar for rundvask av huset. Glem det! Det kan strykes. Det gjelder ikke likevel. Jeg har fått en slags sjarmerende (eller noe) Pingu-walk. Det er ubehagelig å gå, sitte og ligge. Jeg føler meg ikke så bra mer. Jeg tror kanskje det bare gjaldt i noen timer, det der..

Svangerskapskalkulatoren sier at det er 43 dager igjen til terminen. Å, faen..!?!

Jeg tror vi har det meste under kontroll. Så langt. Vugge, vogn og klær er på plass. Pappa´n har også handlet inn nødvendig baby-utstyr:

Det er selvfølgelig veldig viktig at man er klar over hvilket merke som gjelder, med det samme man kommer til verden. Spesielt når man skal bli født midt i sesongen.

Og mens vi snakker om sesong.. Den lille karen som iherdig har lett etter kronestykker han kunne legge i sparebøssa, han er nå lykkelig eier av egen scooter. Når man har en bonus-pappa som er litt over middels interessert i alt som har med motorer å gjøre, da ordner det seg for små gutter. Boksåpneren måtte fram (geniale sparebøsser, det der), så smurfen kunne telle opp det han hadde klart å spare.

Litt i overkant av tusen kroner, kom han fram til at han hadde i boksen sin. Det resterende beløpet skal tilbakebetales med panting av tomflasker og arbeid hjemme, ifølge den høytidelige avtalen de to har inngått.

Det er et par småting som må fikses på vidundermaskinen, men det har han full kontroll på. Huskelista henger på kjøleskapet.

Småfingrene er svarte av olje. Men sånn må det være, når man er mekaniker under opplæring. Han har nesten ikke tid til å gå på skolen.

Lille vera

Noen mener at aloe vera planten kun trives på kjøkkenet. Og at det er akkurat det samme hvor på kjøkkenet den står. Andre sier at den MÅ stå i vinduskarmen, men at det ikke er et must å ha den på kjøkkenet. Dette skal være en meget enkel plante å holde liv i. Sier de som vet. Jeg er nesten bombesikker på at de samme menneskene sier akkurat det samme om de der juleblomstrene som avgår med døden straks man får dem i hus.

Nå har jeg hatt aloe veraen plassert overalt i huset, i håp om å redde den. Jeg har fulgt alle gode råd, men den trives ikke her. Ikke har den vært i fare for å bli overvannet heller. Snarere tvert imot. Men det er kanskje heller ikke bra? Alle andre (!) har store planter som vokser og formerer seg så de nesten tyter ut av krukkene. Planter som ser fantastiske ut. Hvordan får de det til? Min blir bare mindre og mindre. Og mer og mer stakkarslig. Noen som har gode råd til hvordan jeg skal berge stakkaren?

Nå skal det lille som er igjen av aloe veraen min få stå i vinduskarmen på kjøkkenet til den dauer. Drit-enkel plante my ass!

Mandagstema: I all sin enkelhet

Ikke enkle å sy. Jeg har prøvd meg. De ble ganske blodige inni, for å si det sånn. Men de ble da altså laget med blod, svette og tårer. Og det er da noe. Om man ser bort fra blodflekker er det verdens enkleste fottøy. Man trenger ikke engang å ta dem av når man går inn i hus.

Vil du se flere mandagstema-bidrag? Kanskje bidra selv? Trykk her, så kommer du til Helene:

I dag er det samefolkets dag. Ikke samenes najonaldag, som enkelte sier. Samefolkets dag. Sámi álbmotbeaivi. Samisk folkedag. Jeg har egentlig ikke noe forhold til denne dagen, annet enn at jeg irriterer meg grønn over at man klarer å kalle det en nasjonaldag. Hvert eneste år. Samene er et folk. Ja. Men likevel ikke en nasjon.

Bånn gass

Minstemann har annonsert at han skal begynne å kjøre scootercross. Å finne sponsor i en alder av 8 år er ingen enkel sak, derfor går hver en krone han kan oppspore rett på sparebøssa, som er av den typen man må åpne med boksåpner. Han må selvfølgelig ha egen scooter, ellers er det jo ingen vits, må vite. Litt utålmodig er han, for det er mye penger det er snakk om, og han mangler fortsatt fem tusen kroner, har han kommet fram til.

Under et løp i forrige sesong lånte poden scooter av en kompis. Og fikk blod på tann.

Påfunnet har nesten ført til hjertestans hos motor-entusiastens bestemor. Dyr sport, kan skade seg, blablabla. Vet damen hva et par fotballsko koster, eller? Omtrent like mye som en dunk med bensin.

Jeg må innrømme at jeg er litt glad for at han har mange år igjen før han begynner å kjøre heat av denne typen:

Pjuh!

Litt (mye) andpusten, bare. Men det gikk. Jeg klarer faktisk å lakke tåneglene mine enda. Wow! Men jeg må si det, at det tok sin tid. Og det krevde stor fantasi og et par kreative løsninger. Hadde det vært mulig å skru av kroppsdeler underveis, hadde jeg gladelig gjort det. Det blir ikke flere strøk. Eller flere ganger. Ikke før magen er borte. Mindre. Whatever.

Jeg har slikt å gjøre, har slikt å føre.. sa Askeladden.

Mandagstema: Søt(t)

“Du er så søt at jeg bare MÅ pirke litt på deg!”

(For ordens skyld: Nei, søtnosen er ikke min.)

Vil du se flere mandagstema-bidrag? Trykk her:

Snørr og tårer

Det er enkelte ting som vipper meg helt av pinnen for tiden. Å oppdage at alle ullsokkene mine er slitt, og at noen har spist opp alle de røde eplene.. For eksempel…

Og å bli sammenlignet med min mor.

Mandagstema: Silhuetter

Siste etappe

10 uker igjen til terminen. Jeg går til kontroll annen hver uke. Vi er over den kritiske fasen nå, og det er litt godt.

Ikke akkurat kjempestor, men kjempelei av alt maset om mat, kilo og vekt. Selvfølgelig spiser jeg!

Minste storebroren er frustrert over at vi ikke vet om det blir lillesøster eller lillebror. Han har funnet ut at han vil ha lillebror, og har lagt inn en bestilling på en, dersom det er en lillesøster som kommer. Han fikk en hamster i går. Jeg mener at han kan kalle den for lillebror, hvis ønsket hans ikke blir oppfylt.

Litt på repeat

Ticsene øker igjen. Han har fått tilbake det vi begynte med. Rykningene i ansiktet. Blunking. Han merker det litt selv, sier han. Og holder igjen. Han greier å undertrykke det. Utsette ticsene. Når han glemmer seg, rykker det til igjen. Rusk i øyet. Selvfølgelig. Det var rusk i halsen i de ukene han kremtet voldsomt under alle måltidene. Kløe under foten i tiden han plukket av seg huden og fikk store sår. Unnskyldningenes mester.

I perioder har han nesten ingenting. Andre ganger er det mye. Hvorfor det øker og minker har ingen noe fasitsvar på. Noen repeteres. Noen er nye. Det er, og må bare være sånn. Både stress og avslapping kan forstyrre systemet. Det kan være det at det har vært jul. Det kan være det at han snart har bursdag. Det kan ha skjedd noe på skolen. Eller det kan ganske enkelt være bare ingenting. Vi må bare vente. Det går over. Eller det blir værre. Det endrer seg. Nye tics tar litt lengre tid å venne seg til. Det er ikke alltid vi skjønner at det er tics før det har gått en stund.

Tannbørsten må bankes i vasken etter bruk. Igjen. Samme antall ganger hver gang. Utbrudd med ubestemmelige lyder. Stemmen er et hakk høyere enn vanlig.

- Jeg roper jo ikke!

Det finnes ingen annen behandling enn tålmodighet. En tålmodighet det ikke alltid er like lett å finne fram.

Minst femti prosent av de som har diagnosen Tourette syndrom har også ADHD. Men han har ikke det. Sier han. Det er liten vits i å begi seg ut i en diskusjon om det. Så lenge han tar medisinen sin hver morgen, så skoledagen blir lettere, lar vi det være med det. Touretter. Det er det han er, sier han. Det er ingen vits i å snakke om tvangshandlinger eller tvangstanker (OCD) heller. Han har ingen, sier han. Det får være med det.

Vi så på filmen “Tourette og en vrang”, for en tid tilbake. Den eneste filmen om temaet han har vært villig til å se. Audun og Frank Otto har begge Tourettes. De starter et band, og får med seg en trommeslager uten diagnose (derfor “en vrang”), og sammen drar de tre ungdommene ut på turné. En guttefilm.

- De ser jo helt normale ut!?

- Men kjære deg. Det gjør jo du også.

Han ser seg selv som annerledes. Han sier og gjør ting omverdenen oppfatter som unormalt. For dem.

Mandagstema: Kontraster

Bestevenner, sommeren 2011.